Olavskirken, Avaldsnes

IMG_1735 IMG_1736 IMG_1737 IMG_1738 IMG_1739 IMG_1740 IMG_1741 IMG_1742 IMG_1743 IMG_1744
Avaldsnes kirke har alltid fascinert meg. Spesielt historien om Jomfru Marias synål. Som er en 7,2 meter høy bautastein som står ved Olavskirkens nordlige vegg. Landets nest høyeste bautastein. Sagnet forteller at dommedag kommer når toppen av «synålen» treffer kirkeveggen og derfor har avaldsnesprestene, i skjul av nattemørket, hugget biter av toppen og slik reddet verden fra undergang. Avstanden mellom steinen og kirken er i dag 9,2 cm.

Sagn om Jomfru Marias synål:

Sagnet om dommedagsteinen kan være svært gammelt og kanskje knyttet til Mikaelkulten. Det fantes en runeinnskrift på bautasteinen men den er uleselig nå, den ble på 1600-tallet skrevet ned og tydet slik«Mikjael Mariu næstr» (Mikael, nest ett Maria). Erkeengelen Mikael er den som skal blåse i luren og lede sjelene inn til dommedag. Det er også Mikael, i eldre tid kalt englenes høvding, som skal veie for hvem som kommer til himmelen og hvem som er fortapt. I tidligeste kristne tider, før kirkene ble bygget, var det vanlig å vigsle hellige hedenske kultplasser til erkeengelen Mikael. Dette kan være tilfelle med «synålen» på Avaldsnes, og denne steinen kan ha fått ein funksjon i Mikaelkulten. Også kong Håkon Håkonson, som bygde kirken på Avaldsnes, hadde stor respekt for dommedagssteinen; kirkeveggen i nord ble skrå for å unngå kontakt med steinen.

Et annet sagn om Jomfru Marias Synål forteller dette: «For lenge siden, da St. Olaf tok på seg å kristne landet, var han her ute og lærte folket gudsord. Før han reiste, ville han gi allmuen en kirke å be til Vårherre i. Så kom han overens med en haugtusse eller en jutul at han skulle bygge en steinkirke med tårn på, mot at jutulen skulle få sol og måne, eller St. Olaf selv i byggelønn. Slike jutuler bygger med trollskap mye fortere enn noen mann kan tro. Denne haugtusse, som bodde oppe i Prindsehaugen på Blodheia, tok nå til på arbeidet, og det gikk mye fortere enn St. Olaf ville, så i en, to tre, var allting, så nær som tårnet, ferdig. Nå visste ikke St. Olaf sin arme råd, for skaffet han ikke sol og måne, og det kunne han ikke – så ville han være rent fortapt. I dype tanker red kongen ut oppover Blodheia den kvelden kirken ville være ferdig. Her hørte han inne i en av risehaugene, som gravhaugene ble kalt, et barn skrike og en mor synge: «Ro, ro, liten kinn imorgen kommer Sig, faren din, med sol og måne til barnet» Da ble St. Olaf glad, for han visste det hadde seg slik med jutulene, at hvis kristenfolk nevnte deres navn, så sprakk de. Da han neste morgen sto og så på, hvordan Sig bygde, og akkurat da han skulle legge kuppelsteinen på, ropte kongen til ham: «Akt deg nå, Sigge. Nå vil ikke siste steinen ligge». I det samme øyeblikk sprakk Sig, og kom hodestups ned i molda ved kirken, hvor han ble til stein, og der står han ennå.

Olavskirken skal være bygget på en gammel hedensk kultplass hvor det sto fem kjempesteiner. I følge tradisjonen var det Olav Tryggvason som bygget den første kirken, og den sto plassert inne i steinsirkelen. I dag er det bare «Jomfru Marias Synål» som står på sin opprinnelige plass.

Fremdeles kan denne steinen få folket på Avaldsnes til å se underlige ting; den dag i dag er det folk som hevder at de har sett et merkelig grønt lys omslutte den oldgamle bautasteinen på Augvald sitt nes.

(Tekst fra Metopedia).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s