Bare et ord

Lørdag. Kosehelg med familien. Jeg tar meg en etterlengtet dusj. Sminker meg. Pynter meg litt. Vi skal ut på handletur. Har aldri følt meg vel med kroppen etter fødselen. Liker helst å skjule. Tror magen og rompa har falt ned et hakk eller to. Kikker meg i butikkvinduet. Har tatt på meg kort jakke. Rompa vises. Trives ikke. Sier det til min kjære. Håper på noen oppmuntrende ord. Derfra kommer det bare. Jeg siteter: «Du må jo forstå at du ikke er noen ungjente lenger. Du blir jo eldre. Slutt å sammenligne deg med jenter på 20.» Tusen takk. Nå ble dagen liksom så MYE bedre. Hvor er gentlemannen når jeg trenger han? Vil bare komme meg hjem. Kose med sønnen min. Kjenne på kjærlighet.

Kommer hjem. Sliten etter en ukes forkjølelse. Og med en hoste som starter fra tærne og går oppover hele kroppen. Vil jeg helst legge meg på sofaen. Fikk jo høre jeg var så gammel. Regner med min kjære forstår. Men den som kommer hjem og legger seg. Det er Ettore. Føler seg litt syk. Han må sove. Så går han. Der står jeg med ungen på arma. Matvarer over hele kjøkkenet. Middag skal lages. Mini skal mates. Hoster. Nesa er tett. Kjenner irritasjonen komme. Hvorfor er det ingen forståelse for min form? At jeg trenger hvile? Eller hjelp?

Puster ut. Ordner. Rydder på plass. Leker med sønnen min. Lager middag. Til store og små. Hostesaft. Paracet. Holde ut. Min kjære våkner. Versågod. Middagen er servert. Kjenner det bobler. Klarer ikke holde meg. Må få det ut. Hvorfor bare går du? Jeg trenger hjelp? Kjenner gråten presse på. Jeg vil ikke dette. Ta opp slike ting. Jeg vil ha kosehelg.

Så sier han. Jeg er ikke som du. Du er sterkere enn meg. Klarer alt selv om du er syk. Du er en perfekt mamma. Og en vakker kvinne. Du er alt for meg. Og Inge Marino. Da kommer tårene mine. Men det er gledestårer. Over å ha en så god mann. Som faktisk har sett at jeg strevde på. Og satte ord på det. Glemt var kommentarene fra tidligere på dagen. Ingenting er som å bli voksen. Og trives med seg selv. Magen og rompa er ikke så ille. Det går først og fremst på selvtillit. Ikke speilbildet. Noenganger trenger man bare et lite ord. Som kan gjøre dagen bedre. Om alle hadde vært flinkere til det. Hadde verden vært gladere. Det er jeg sikker på. Med det siger jeg ned i sofaen. Med sjokoladeskåla i fanget og kjæresten i armkroken. Vel vitende om at jeg er god nok. Og at en sjokoladebit eller to ikke gjør så mye fra eller til….

Min lille italienske skole:

Et ord – una parola

Ordet – la parola

2 kommentarer om “Bare et ord

  1. Så fint skrevet Aase, her tror jeg det er mange som kan kjenne seg igjen. Og det er sant, det er ikke så mye som skal til for at man skal orke det lille ekstra, og føle seg litt bedre. Godt du har en mann som vet å sette ord på det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s