Bursdag

Jeg visste dagen vil komme. At jeg måtte ta den telefonen som jeg fryktet. Det skjedde sist mandag. Da ble sønnen min innlagt på sykehus. En livsglad, energisk og herlig gutt. Det er ingen som ser han er syk. Diagnosen hans er skjult. Men når det skjer forandringer. Må man handle raskt. Jeg gjør så godt jeg kan. Er sterk som et fjell. Støtter han. Bærer han. Med blod og tårer. Gjør jeg alt for at han skal være trygg. Blant alle de hvitkledde folkene. Som gjør sitt beste. De fant noe. I hodet hans. Som ikke var som det skulle. Jeg er like sterk. Og tar i mot all infomasjon. Mens jeg ser gutten min leke og spise is på sykehuset. Det er som i en tåke. Jeg vil hjem og legge meg under dyna. Men utad er det ingen som ser det. Vi får permisjon. Reiser hjem og venter på telefon. Blir det Haukeland? Blir det en ny operasjon? Tankene svirrer. Jeg setter meg i sofaen. Og kjenner frykten gripe om meg. Den er så sterk. Mødre må gråte i skjul. For å vise sin styrke. For å gjøre andre trygge. Må vi undertrykke våre egne følelser. Det er vanskelig. Oppi alt dette. Var det bursdagen min. Livredd for at folk skulle ringe og spørre om jeg hadde en flott feiring. Jeg hadde ikke det. Det var frykten som vant denne gangen. Nå skal jeg ta meg sammen. Bekjempe frykten. Og vise. At vi er sterkest. Alt vil bli bra. Hadde nå bare denne telefonen ringt….

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s