Mamma – et hat elsk forhold

Noen ganger. Blir jeg så utrolig sliten. Av å være mamma. Av å være den personen som må ta viktige avgjørelser. Bestemme. Si nei. Så i dag fikk jeg nok. Etter en tøff uke. Med sykehusbesøk. Venting. I uvisshet. Ble begeret fylt. Da mini skulle klippe tåneglene sine. De måtte klippes. De var blitt en meter lange. Jeg lokket med nonstop til premie. Drama. Sparker og vrir. Jeg tviholder så jeg blir blå i ansiktet. Han hyler som en gris i øret mitt. Jeg strever med å få neglesaksen i rett posisjon. Det er en kamp. Der ingen parter gir seg. Men jeg klarte det til slutt. Da var vi begge utslitt. Han var fornøyd. Med nonstop. Alt var glemt. Mens jeg gikk på do og gråt. Var så lei av å tviholde og tvinge han til å gjøre ting mot hans vilje. Nåler på sykehuset. Neglesaksen hjemme. Jeg føler meg som den stygge ulven. Mitt i tårehavet mitt. Hører jeg en stemme. Forsiktig. Mamma? Jeg kikker opp. Godgutten min ser på meg med store øyne. Mamma er bare trøtt sier jeg. Mamma? Komme bygga? sier han og vinker på meg med den lille hånda si. Så jeg tusler etter og vi setter oss og bygger med klosser. Jeg setter opp et tårn. Og sønnen min ser på meg. Og ler det han er god for. Så kikker han opp og ser om jeg ler. Og jeg ler som bare det. For jeg innså. At han hadde trøstet mamma. På sin måte. Jeg elsker å være mamma…..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s