Sliten

Det er hardt å være mor. Å elske noen så enormt mye. Aldri klare helt å slappe av. Bekymringer. Tanker. Jeg trenger å lære å leve i nuet. I dag er i dag. I morgen er ikke påbegynt ennå. Tenke positivt. Være blid og glad. Men noen perioder. Er tunge. Når min edelsten er syk annenhver dag. Bekymringer for om det er vanlig virus. Eller har det med hodet hans å gjøre. Som mor skal man alltid holde maska. Vise at man klarer alt. Være på topp. Som mor. Kone. Venn. Kollega. Men det er tungt. Veldig tungt. Det er da jeg trenger å skrive det ut. Få utløp for følelsene. Som jeg aldri kan vise. Til tider føler jeg meg alene. Jeg har en fantastisk mann som tar seg av meg. En nydelig familie. Det er ikke det. Men tror jeg må slutte å tenke. Det hadde vært fint. Starten på 2017 har vært negativt ladet. Kjenner det på kroppen. Nå håper jeg det snur. Hvis ikke blir jeg gal. Det har ikke vært blå himmel på evighet. Lavt skydekke. Da er hodet mitt slik. Sola prøver å skinne gjennom. Men klarer det ikke helt. Og når den først viser seg, så er det bare i korte glimt. Så er det lave skydekket tilbake. 

Jeg har forståelse. For alle mennesker. Som tyr til hjelpemidler for å døyve sine bekymringer, smerter, ting de ikke vil snakke om. Jeg forstår de. Enormt mye. Jeg har aldri tenkt å bli en avhengig av noe slag. Men noen ganger hadde det vært flott og bare tatt noe som har gitt en litt pause fra alt. Bare trykt på AV knappen. Å fått pusterom. Fylt med sol og glede. Fylt med ro. Trygghet. At noen sa til meg. Alt ordner seg. Jeg skal ta vare på deg. Og etter en stund. Trykt på PÅ knappen. Slik at jeg var fylt av energi til livet. 

Det er livet jeg kjenner på. At det er ikke alltid så solfylt. Men noen sa til meg at en skal ikke ta ting så alvorlig. Og bare gi etter for ting som skjer. Det er jo sant. Alltid når det skjer noe med de jeg er glad i, eller noe jeg bryr meg enormt om. Da skal jeg forsvare eller tenke ut løsninger. Selv om jeg ikke kan gjøre noe med ting. Jobber jeg enormt mye. Inni meg. Istedet for å være en god mor eller en god venn. Sliter jeg meg ut på å finne løsninger ingen trenger. Slik føler jeg det.

Konklusjonen er uansett. At jeg må lære meg å senke skuldrene. Å bli med på livets vei. Istedet for å slåss. 

Det er et enormt stort ansvar å være forelder. Som barn trodde jeg at mødre visste alt. Som mor seg så vet jeg bedre. Jeg vet at alle gjør sitt beste. Om man alltid tar rette valg. Det er en annen sak. At det alltid var en god mening med det. Det er iallefall sant. 

Jeg håper når min sønn blir stor. At han forstår mamma gjorde sitt beste for han. I alle situasjoner. All min kjærlighet. Er til han. Alle mine bekymringer. Alle mine grå hår. Er blitt til. Så han skal ha det bra. 

Gutten min. Jeg elsker deg av hele mitt hjerte. Håper jeg tar alle de rette avgjørelsene for deg når du er liten. Prøver å forstå deg så godt jeg kan når du har vondt. Når du er svimmel. Er kvalm. Irritert. Er det diagnosen din? Er det noe som går over dagen etter? Skal jeg ringe lege? Sykehus? Skulle jeg ha ventet? Eller reagert før? Dårlig søvn. Lytter etter om du har det bra. Jeg elsker deg overalt på jord. Men jeg er så sliten. Av å være den sterke. 

Slik er det å være mor. Helt ærlig. Det er en gave. Med mange bivirkninger. Tiden vil vise om jeg er immun.

God kveld!!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s